Skremt barn
I januar adopterte jeg en godt voksen katt. Jeg skrev om katten kort tid etter at han kom til oss.
Han heter nå Risotto og trives godt. Hele gata kjenner ham og han oppfører seg som om han eier gata.
Jeg skjønte ikke hva den forrige eieren mente med at katten ikke går godt overens med små barn. Risotto virker ikke redd barn. Tvert om er han ivrige på en luftetur når barna i nabolaget leker i gata.
Her om dagen pratet jeg litt med naboens eldste sønn. Lillebror gjemte seg litt bak ham. “Broren min er redd katten din, skjønner du”. Jeg tenkte det bare var fordi katten er stor, lillebroren liten.
Her om dagen ble Risotto med ut mens jeg stelte i hagen. Han dultet rundt i nærheten, rullet litt i gresset og klorte på epletreet. Det hele var ganske idyllisk.
Med ett stoppet Risotto helt opp og stirret intenst mot gaten. En gutt på kanskje fem hadde stanset med sykkelen foran huset vårt. Risotto gikk i jaktposisjon. Risotto fokuserte. Risotto galopperte mot den lille gutten. Halen ble større, pelsen reiste seg. Min søte katt så gigantisk ut og var slett ikke like søt der han var på vei mot gutten. Han ga ut et hyl og hev seg på sykkelen. Risotto stoppet litt unna der gutten hadde stått og begynte å vaske seg som om ingenting.
Jeg hadde misforstått helt. Det er ikke Risotto som er redd barn, det er barn som frykter katten.